Lagidrett er lagidrett - også for foreldre!

Håndball er en lagidrett. En lagidrett hvor sportens grunnidè er at flere spillere samles på et lag, for sammen å utgjøre en enhet som skal utvikles og måle krefter mot andre enhetlige lag.

Jeg mener det er utelukkende positivt for et barns oppvekst, å erfare hvordan flere mennesker sammen kan gjøre hverandre gode. Barna kan videre erfare hvordan man sammen med andre opplever både medgang og motgang, og ikke minst hvordan man kan takle og mestre begge deler.

Naturen er også skrudd sammen slik at mennesker, og barn spesielt, utvikler seg i ulikt tempo. I tillegg utvikler de enkelte individene også seg i ulikt tempo gjennom forskjellige perioder i livet.

Håndball er en relativ kompleks idrett, og det er mange faktorer som påvirker utviklingen av et håndballag. Hver enkelt spiller skal utvikle individuelle ferdigheter relatert til spillet. Laget skal utvikles med tanke på samhandling i mange ulike faser av spillet. Det skal utvikles relasjoner mellom mennesker på mange plan, både mellom spillere, og mellom spillere og trenere. Videre skal det utvikles treningskultur og gode holdninger, både i et felles lagsmiljø, men også hos hvert enkelt individ.

For å lykkes med dette kreves stor grad av tålmodighet og lojalitet til de strategiske planer som legges, både for laget og for hvert enkelt individ. Rom ble ikke bygget på en dag, ei heller gode lagspillere eller et godt håndballag. På den andre siden kan det heller ikke være tvil om at det finnes mange veier til Rom. Og det er antakelig like mange måter å skape et godt lag på, som det er veier til Rom. Alle trenere har sin egen erfaringsbakgrunn og meninger om hva som kan skape og utvikle et godt lag. Min erfaring tilsier at svært mange av filosofiene blant trenere er gode og virkningsfulle i det å skape både gode spillere og et godt lag. Det betinger dog at de som har valgt å være en del av laget, er nettopp tålmodige og lojale. Det er utvilsomt viktige suksesskriterier.

Hva så med foreldre?

For å si det litt forsiktig, er min erfaring at det er forbedringspotensiale på disse områdene hos en del foreldre. Tålmodighet og lojalitet  er noen ganger fraværende blant foreldre.

Jeg skal være forsiktig med å slenge ut for mange påstander, men ønsker heller å reise noen spørsmål som foreldre av barn som har valgt å drive lagidrett bør stille seg selv;

- Er jeg som mor eller far lojal mot det laget mitt barn har valgt å tilhøre?
                - Hvilket signal gir jeg barnet mitt når jeg opponerer mot de valg som blir gjort i laget?
                - Hvilke signaler gir jeg barnet mitt når jeg bidrar til å skape rykter og "tribuneprat"
- Når motgang kommer, hvilke signaler ønsker jeg å gi til mitt barn?
                - Er det greit å signalisere at enkleste veien ut av motgang er ved å gi seg, eller ved å bytte lag?
                - Eller ønsker jeg at barnet mitt erfarer og lærer at motgang kan snus ved hardt arbeid, ved å ikke gi seg, og ved at alle drar i samme retning?
                - Er det viktigere at mitt eget barn opplever personlig suksess og gode resultater på håndballbanen som ung, enn erfaringen og lærdommen   barnet kan ta med seg etter å ha jobbet seg gjennom motgang med andre mennesker?
                 - Hvilke verdier ønsker jeg at mitt barn skal sitte igjen med etter å ha brukt noen få år av et langt liv på barne- og ungdomsidrett?

Hvert eneste år driver vi med brannslukking i klubben. Branner som oppstår fordi foreldre velger å være illojale mot det laget barnet har valgt å være en del av. Illojaliteten vises på flere måter;
- Trenere baksnakkes, og det skapes negativ "tribuneprat" blant foreldre.
- Foreldre allierer seg med andre foreldre, for å slippe å stå alene i kritikken mot klubb eller trener.
- Foreldre tar kontakt med andre klubber for overgang for sitt barn, bak ryggen på det lagsmiljøet de selv har valgt å være en del av. Hvert år opplever klubber at lag helt ned i 12-13 års alder går i oppløsning fordi voksne er illojale mot laget sitt.

Jeg har sett veldig mange spillere utvikle seg i ulik tempo, med helt ulike forutsetninger, opp gjennom årene. Mange nok til å påstå at det ikke er treningsoppleggene de eksponeres for som avgjør hvorvidt de er på landslaget som 22-åringer.

Det avgjørende, tror jeg, er at de eier sin egen utvikling, og at de lærer gjennom hele oppveksten at det ikke finnes snarveier. Hardt arbeid, disiplin og god innsats er langt viktigere enn hvilket lag de spiller for og hvor gode resultater de oppnår som 12-14 åringer.

Og verdien av å lære hva man kan oppnå med godt lagarbeid, den er viktigere enn noen pokal de kan vinne på håndballbanen.

Derfor er foreldrenes tålmodighet og lojalitet avgjørende. For de er en del av laget, så lenge barnet er der. 

Enten de vil, eller ikke!
Frode

2 kommentarer

Ståle Myklebust

26.10.2014 kl.23:52

Veldig godt skrevet! Vi voksne har ett STORT ansvar for at våre barn oppnår gode holdninger.

Hilsen en håndball pappa

Per Erik

27.10.2014 kl.17:24

Fantastisk bra skrevet :-)

Dette er ikke på noen måte ukjent "mark" etter over 35 år i "førersetet", men slutter aldri å forundre meg over HVORFOR voksne oppfører seg på en sånn måte mot noen og et miljø som gir så mye positive effekter for barna deres.....

Ingeborg

28.10.2014 kl.10:23

For ikke å snakke om baksnakkingen av spillere.

Skriv en ny kommentar

Frode Nordli

Frode Nordli

41, Ski

Har gjennom over 30 år med håndball, som spiller, dommer, trener, sportslig leder, daglig leder, styremedlem og verv i Oslo Håndballkrets utviklet et stort hjerte for håndball. Er i dag sportslig leder i Langhus IL Håndball på femte året, og trener Langhus G13.

Kategorier

Arkiv

hits